6. Da sa David til Abisjai: Nå kommer Sjeba, Bikris sønn, til å gjøre oss mer ondt enn Absalom. Ta du din herres menn og sett etter ham! Bare han ikke alt har funnet befestede byer og har sluppet unna oss!
7. Så dro da Joabs menn og livvakten og alle de djerveste stridsmenn ut etter ham. De dro ut fra Jerusalem for å sette etter Sjeba, Bikris sønn.
8. De var nettopp kommet til den store steinen ved Gibeon. Da kom Amasa imot dem. Joab hadde våpenkappe på. Utenpå den hadde han et belte om livet, og et sverd i sliren som var festet til beltet, og da han gikk fram, falt sverdet ut.
9. Og Joab sa til Amasa: Står det bra til med deg, bror? - Og så grep han med sin høyre hånd fatt i Amasas skjegg for å kysse ham.
10. Men Amasa tok seg ikke i vare for sverdet som Joab hadde tatt i hånden, og Joab stakk ham med det i magen, så innvollene rant ut på jorden. Han stakk ham ikke mer enn denne ene gangen, så var han død. Deretter satte Joab og hans bror Abisjai etter Sjeba, Bikris sønn.
11. Men en av Joabs unge menn ble stående ved siden av Amasa og ropte: Følg Joab, alle som holder med Joab, og som står på Davids side!
12. Men Amasa lå veltet i sitt blod midt på landeveien. Mannen så at alt folket ble stående. Han flyttet Amasa fra landeveien bort på marken og kastet et klede over ham, for han så at hver den som kom bort til ham, ble stående der.
13. Da han var tatt bort fra landeveien, gikk hver mann forbi og fulgte Joab for å sette etter Sjeba, Bikris sønn.
14. Han dro fram gjennom alle Israels stammer - til Abel-Bet-Ma’aka og hele Berim, og de samlet seg og fulgte også etter ham.
15. De kom og beleiret Sjeba i Abel-Bet-Ma’aka og kastet opp en voll mot byen. Den støtte opp mot yttermuren. Alt folket som var med Joab, var i ferd med å ødelegge muren for å få den til å falle.
16. Da var det en klok kvinne fra byen som ropte: Hør, hør! Si til Joab: Kom nærmere, så jeg kan få tale med deg!
17. Da gikk han bort til henne, og kvinnen spurte: Er du Joab? Han svarte: Ja. Hun sa til ham: Hør din tjenestepikes ord! Han svarte: Jeg hører.
18. Da sa hun: Før pleide folk å si: En skal spørre seg for i Abel, og så er saken avgjort!