3. Men folket sa: Du skal ikke dra ut. For om vi flykter, bryr ingen seg om oss. Og om halvdelen av oss faller, bryr heller ingen seg om oss. Men du er så god som ti tusen av oss, og nå er det bedre at du er ferdig til å komme oss til hjelp fra byen.
4. Da sa kongen til dem: Jeg skal gjøre som dere synes. Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut, i fylkinger på hundre og tusen.
5. Og kongen befalte Joab og Abisjai og Ittai og sa: Far varsomt med den unge mannen - med Absalom! Og hele folket hørte at kongen ga alle høvdingene dette påbud om Absalom.
6. Så dro folket ut i marken mot Israel, og det kom til slag i Efra’im-skogen.
7. Der ble Israel slått av Davids menn, og det ble et stort mannefall der den dagen, tjue tusen mann.
8. Og slaget bredte seg over hele landet der omkring. Skogen fortærte den dagen flere av folket enn sverdet fortærte.
9. Absalom kom rett imot Davids menn. Han red på muldyret sitt, og muldyret kom inn under de tette greinene på en stor eik. Hodet hans hang fast i eiken, og han ble hengende mellom himmel og jord, og muldyret som han satt på, løp sin vei.
10. Dette fikk en mann se. Han meldte det til Joab og sa: Jeg så Absalom henge i en eik.
11. Da sa Joab til mannen som meldte ham dette: Men når du så det, hvorfor slo du ham da ikke til jorden med det samme? Da ville jeg ha gitt deg ti sekel sølv og et belte.
12. Men mannen sa til Joab: Om jeg så fikk tusen sekel sølv veid opp i hånden, ville jeg ikke lagt hånd på kongens sønn. For vi hørte alle på at kongen befalte deg og Abisjai og Ittai og sa: Vær varsom med den unge mannen, med Absalom, hvem det så er av dere!
13. Om jeg hadde gått svikefullt fram og tatt hans liv, så blir jo ingenting skjult for kongen. Og du ville nok holde deg unna!