14. For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles opp igjen. Gud tar ikke livet, men tenker ut hva som kan gjøres for at en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham.
15. Nå er jeg kommet for å tale dette til min herre kongen. For folket skremte meg, og din tjenestepike tenkte da: Jeg vil tale til kongen, kanskje kongen vil gjøre etter sin tjenestepikes ord.
16. Kongen vil nok høre på meg og fri sin tjenestepike fra den mannens hånd som vil utrydde både meg og sønnen min av Guds arv.
17. Og så tenkte din tjenstepike: Måtte min herre kongens ord bli meg til trøst! For min herre kongen er som en Guds engel til å høre både på godt og ondt. Må så Herren din Gud være med deg!
18. Da tok kongen til orde og sa til kvinnen: Skjul ikke for meg det som jeg nå vil spørre deg om! Kvinnen sa: Tal, herre konge!
19. Da sa kongen: Har ikke Joab sin hånd med i alt dette? Kvinnen svarte: Så sant du lever, herre konge: Ingen kan komme utenom noe av det min herre kongen taler, verken til høyre eller til venstre! Det var din tjener Joab som påla meg dette og la alle disse ordene i din tjenestepikes munn.
20. For å gi saken et annet utseende, har din tjener Joab gjort dette. Men min herre er vis, som en Guds engel i visdom, så han vet alt som hender i landet.
21. Deretter sa kongen til Joab: Nå vel, jeg skal gjøre så! Ta nå av sted og før den unge mannen Absalom tilbake!
22. Da kastet Joab seg ned med ansiktet mot jorden og velsignet kongen. Og Joab sa: I dag skjønner din tjener at jeg har funnet nåde for dine øyne, herre konge, siden kongen vil gjøre etter sin tjeners ord.
23. Så gjorde Joab seg i stand og dro til Gesjur og førte Absalom til Jerusalem.
24. Men kongen sa: La ham dra hjem til sitt eget hus, men han skal ikke komme for mine øyne. Så dro Absalom hjem til sitt eget hus og kom ikke for kongens øyne.