12. Da sa kvinnen: La din tjenestepike få tale enda et ord til min herre kongen. Og han sa: Tal!
13. Så sa kvinnen: Hvorfor har du da tenkt på den måten mot Guds folk? Når kongen taler slik, da er han selv skyldig, for kongen lar jo ikke den han har støtt fra seg, få komme tilbake.
14. For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles opp igjen. Gud tar ikke livet, men tenker ut hva som kan gjøres for at en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham.
15. Nå er jeg kommet for å tale dette til min herre kongen. For folket skremte meg, og din tjenestepike tenkte da: Jeg vil tale til kongen, kanskje kongen vil gjøre etter sin tjenestepikes ord.
16. Kongen vil nok høre på meg og fri sin tjenestepike fra den mannens hånd som vil utrydde både meg og sønnen min av Guds arv.
17. Og så tenkte din tjenstepike: Måtte min herre kongens ord bli meg til trøst! For min herre kongen er som en Guds engel til å høre både på godt og ondt. Må så Herren din Gud være med deg!
18. Da tok kongen til orde og sa til kvinnen: Skjul ikke for meg det som jeg nå vil spørre deg om! Kvinnen sa: Tal, herre konge!