18. På den sjuende dagen døde barnet, men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var dødt. De tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan skal vi da nå kunne si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig.
19. Da David så at tjenerne hvisket seg imellom, skjønte han at barnet var dødt, og han sa til tjenerne sine: Er barnet dødt? De svarte: Ja. Han er død.
20. Da sto David opp fra jorden og vasket seg og salvet seg og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han hjem igjen og ba om mat, og de satte fram mat for ham, og han spiste.
21. Da sa tjenerne til ham: Hvordan er det du bærer deg at? Mens barnet var i live, fastet du og gråt for ham. Men nå, når barnet er dødt, står du opp og spiser.
22. Han svarte: Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt. For jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg, så barnet blir i live?
23. Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg nå faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.
24. David trøstet Batseba, sin kone, og han gikk inn til henne og lå hos henne. Hun fødte en sønn, som han kalte Salomo*. Og Herren elsket ham.
25. Han sendte bud med profeten Natan, og han kalte ham Jedidja*, for Herrens skyld.
26. Joab kjempet mot Rabba i ammonittenes land og inntok kongebyen.
27. Så sendte Joab bud til David og sa: Jeg har kjempet mot Rabba og inntatt vannbyen.
28. Du må samle resten av folket og beleire byen og innta den, ellers blir det jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den.