9. Og Herren sa til Moses: Jeg har holdt øye med dette folket og sett at det er et hardnakket folk.
10. La nå meg få råde, så min vrede kan bli opptent mot dem, og jeg kan ødelegge dem. Så vil jeg gjøre deg til et stort folk.
11. Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede bli opptent mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og med veldig hånd?
12. Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut. Han ville slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem fra jorden! Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk!
13. Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel. Til dem har du sagt og sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt, de skal eie det til evig tid.
14. Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.
15. Og Moses vendte seg og gikk ned fra fjellet med vitnesbyrdets to tavler i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og baksiden var det skrevet.
16. Tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var risset inn på tavlene.
17. Da Josva hørte hvordan folket støyet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren.
18. Men Moses svarte: Det lyder ikke som seiersrop og heller ikke som skrik over nederlag. Det er lyd av sang jeg hører.
19. Og da Moses kom ned til leiren, så han kalven og dansen. Da ble hans vrede opptent. Han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker ved foten av fjellet.
20. Så tok han kalven som de hadde laget, han kastet den på ilden og knuste den så den ble støv. Støvet strødde han på vannet og ga Israels barn det å drikke.
21. Så sa Moses til Aron: Hva har dette folket gjort deg, siden du har ført så stor en synd over det?
22. Aron svarte: Bli ikke vred, herre! Du vet selv at dette folket ligger i det onde.
23. De sa til meg: Lag en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt - vi vet ikke hva det er blitt av ham.
24. Da sa jeg til dem: Den som har gullsmykker på seg, ta dem av! Så ga de dem til meg, og jeg kastet dem i ilden. - Slik ble denne kalven til!
25. Da Moses så at folket var ustyrlig, for Aron hadde sluppet det løs så det ble til spott for sine fiender,