13. Du fører ved din miskunnhet det folket som du forløste. Du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.
14. Folkene hører det, de skjelver. Angst griper dem som bor i filisterland.
15. Da blir Edoms stammehøvdinger forferdet. Redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana’ans innbyggere forgår av angst.
16. Forferdelse og redsel faller over dem. Ved din arms velde blir de stumme som stein, mens ditt folket drar fram, Herre, mens det folk drar fram som du har vunnet deg.
17. Du vil føre dem inn og plante dem på det berget som er din arv, Herre, det stedet du har skapt til bolig for deg, den helligdommen, Herre, som dine hender har grunnlagt.
18. Herren skal være konge i all evighet.
19. For da faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på tørr grunn midt gjennom havet.
20. Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans.
21. Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet, hest og rytter styrtet han i havet.
22. Så lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de dro ut i ørkenen Sur. I tre dager dro de fram gjennom ørkenen uten å finne vann.
23. Så kom de til Mara. Men de kunne ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt. Derfor ble stedet kalt Mara*.
24. Folket knurret mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?
25. Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble godt. - Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem.