1. Da sang Moses og Israels barn denne lovsangen for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter styrtet han i havet.
2. Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.
3. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.
4. Faraos vogner og hans hær kastet han i havet. Hans utvalgte stridsmenn sank i Rødehavet.
5. Avgrunner skjulte dem, de sank som stein i dype vann.
6. Din høyre hånd, Herre, er herlig i sin kraft. Din høyre hånd, Herre, knuser fiender.
7. I din høyhet og velde slår du ned dem som reiser seg mot deg. Du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå.
8. Ved ditt åndepust hopet vannene seg opp. Bølgene sto som en voll. Dype vann stivnet i havets hjerte.
9. Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem. Jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem. Jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem.
10. Du blåste med din ånde, havet skjulte dem. De sank som bly i de veldige vann.
11. Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning?
12. Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem.
13. Du fører ved din miskunnhet det folket som du forløste. Du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.
14. Folkene hører det, de skjelver. Angst griper dem som bor i filisterland.
15. Da blir Edoms stammehøvdinger forferdet. Redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana’ans innbyggere forgår av angst.
16. Forferdelse og redsel faller over dem. Ved din arms velde blir de stumme som stein, mens ditt folket drar fram, Herre, mens det folk drar fram som du har vunnet deg.