7. Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses’ ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant,
8. hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være?
9. For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være!
10. For det som var herlig, har nå ingen herlighet i forhold til denne overveldende rike herlighet.
11. For når det som svinner, var herlig, da må det som varer ved, være langt mer herlig.
12. Da vi altså har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet.
13. Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet, for at Israels barn ikke skulle se slutten på det som svant.