21. Nåvel, du setter din lit til Egypt, den knekkede rørstaven! Når en støtter seg på den, går den inn i hånden hans og gjennomborer den. Slik er kongen i Egypt, farao, for alle dem som setter sin lit til ham.
22. Men sier dere til meg: Vi setter vår lit til Herren vår Gud! - er det da ikke hans offerhauger og altere Hiskia har tatt bort da han sa til Juda og Jerusalem: For dette alteret skal dere tilbe, her i Jerusalem?
23. Men gjør nå et veddemål med min herre, kongen i Assyria: Jeg vil gi deg to tusen hester om du kan få deg folk til å ri på dem!
24. Hvordan skulle du da kunne drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres minste tjenere? Derfor setter du din lit til Egypt og håper å få vogner og hestfolk derfra.
25. Mener du da at jeg har dratt opp mot dette stedet for å ødelegge det, uten at Herren har villet det? Nei, Herren har selv sagt til meg: Dra opp mot dette landet og ødelegg det!
26. Da sa Eljakim, Hilkias sønn, og Sjebna og Joah til Rabsjake: Tal til dine tjenere på arameisk, for vi forstår det språket. Tal ikke til oss på jødisk, så folket som står på muren, hører det!
27. Men Rabsjake svarte: Har min herre sendt meg til deg og til din herre for å tale disse ordene? Er det ikke til de mennene som sitter på muren og må ete sin egen skitt og drikke sitt eget vann likesom dere selv?
28. Og Rabsjake trådte fram og ropte med høy røst på jødisk og talte slik: Hør den store kongens, den assyriske kongens ord!
29. Så sier kongen: La ikke Hiskia få narret dere! For han makter ikke å redde dere ut av min hånd.
30. Og la ikke Hiskia få dere til å feste lit til Herren, idet han sier: Herren vil redde oss, og denne byen skal ikke bli gitt i assyrerkongens hånd!