3. Da David og mennene hans kom til byen, fikk de se at den var brent opp, og at deres koner og sønner og døtre var tatt til fange.
4. Da brast de i gråt, både David og de folkene som var med ham. De gråt til de ikke lenger var i stand til å gråte.
5. Også Davids to koner, Akinoam fra Jisre’el og Abiga’il, karmelitten Nabals kone, var tatt til fange.
6. Og selv kom David i stor nød, for folket sa at de ville steine ham, så harme og sorgfulle var de alle sammen for sine sønners og sine døtres skyld. Men David søkte styrke hos Herren sin Gud.
7. Han sa til presten Abjatar, sønn av Akimelek: Kom hit til meg med efoden*! Og Abjatar brakte efoden til David.
8. Og David spurte Herren: Skal jeg sette etter denne røverflokken? Kan jeg nå dem igjen? Herren svarte: Sett etter dem! Du skal nå dem igjen, og du skal frelse fangene!
9. David dro av sted med de seks hundre mann som fulgte ham, og de kom til Besor-bekken. Der ble en del av dem igjen.
10. David satte etter fienden med fire hundre mann, men to hundre mann ble igjen - de var for trette til å gå over Besor-bekken.
11. Så fant de en egypter som lå på marken, og de tok ham med seg til David. De ga ham mat, som han åt, og lot ham få vann å drikke.
12. De ga ham også et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, vendte hans livsånd tilbake. For han hadde ikke smakt mat og ikke drukket vann på tre dager og tre netter.
13. Og David spurte ham: Hvem hører du til, og hvor er du fra? Han svarte: Jeg er en egyptisk gutt, tjener hos en amalekittisk mann. Men min herre gikk fra meg her fordi jeg ble syk for tre dager siden.
14. Vi hadde gjort innfall i sydlandet hvor kreterne* bor, i det landet som hører Juda til, og i den delen av sydlandet som tilhører Kalebs ætt, og vi hadde brent opp Siklag.