17. Da kjente Saul Davids røst og sa: Er det din røst, min sønn David? David svarte: Ja, herre konge!
18. Og han sa: Hvorfor forfølger min herre sin tjener på denne måten? Hva har jeg gjort, og hva ondt er det i min hånd?
19. Hør nå, herre konge, din tjeners ord. Dersom det er Herren som har egget deg opp mot meg, så forson ham ved et offer! Men er det mennesker, så må de være forbannet for Herrens åsyn, fordi de nå har drevet meg bort, så jeg ikke får bo i Herrens eget land - de sier: Gå bort og tjen andre guder!
20. La nå ikke mitt blod falle til jorden langt borte fra Herrens åsyn, siden Israels konge har dratt ut for å lete etter en loppe, eller som når en jager etter en rapphøne i fjellet.
21. Da sa Saul: Jeg har syndet! Kom tilbake, min sønn David! Jeg vil ikke gjøre deg noe ondt mer, siden livet mitt var så dyrt i dine øyne i dag. Jeg har virkelig båret meg at som en dåre og tatt grundig feil.
22. David svarte: Se, her er spydet ditt, konge! La en av tjenerne dine komme hitover og hente det!
23. Men Herren lønner den som er rettferdig og trofast. Herren ga deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.
24. Og se, så høyt verd som livet ditt hadde i mine øyne i dag, så høyt verd skal livet mitt ha i Herrens øyne, så han frir meg ut av all trengsel.