13. Da sa David til mennene sine: Spenn sverdet på dere, alle mann! Så spente de alle sverdene sine på seg, og David spente òg sverdet på seg. De fulgte David opp. Det var omkring fire hundre mann, og to hundre ble igjen ved forsyningene.
14. Men en av tjenesteguttene kom til Abiga’il, Nabals kone, og sa: Se, David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre, men han skjelte dem ut.
15. Og disse mennene har vært meget gode mot oss. Ingen har gjort oss noen fortred. Vi har ikke mistet noe i all den tiden vi har vært sammen med dem der ute på marken.
16. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag i hele den tiden vi var sammen med dem og gjette småfeet.
17. Tenk nå etter, og se hva du bør gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et fordervet menneske, så ingen kan tale til ham.
18. Da skyndte Abiga’il seg og tok to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem sauer som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og la dem på eslene.
19. Og hun sa til folkene sine: Dra i forveien for meg! Jeg kommer snart etter. Men til mannen sin Nabal sa hun ikke noe om dette.
20. Mens hun nå red på eselet og kom ned i ly av fjellet, da kom David og mennene hans ned mot henne, så hun møtte dem.
21. Men David hadde sagt: Til ingen nytte har jeg vernet om alt det denne mannen hadde i ørkenen, så det ikke er kommet bort noe av det som tilhørte ham. Men han har gjengjeldt meg godt med ondt.
22. Så sant Gud vil la det gå Davids fiender ille både nå og siden: Jeg vil ikke la en eneste mann av alle dem som hører ham til, bli i live til i morgen!
23. Da Abiga’il fikk se David, skyndte hun seg og steg ned av eselet. Hun falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden.
24. Hun falt ned for føttene hans og sa: Det er jeg, herre, det er jeg som har skylden! Men la din tjenestekvinne få lov til å tale til deg, og hør på din tjenestekvinnes ord!
25. Herre, bry deg ikke om denne fordervede mannen Nabal! For som han heter, så er han: Nabal* heter han, og full av dårskap er han! Men jeg, din tjenestekvinne, har ikke sett de mennene som du, herre, hadde sendt.
26. Og nå, herre, så sant Herren lever, og så sant du selv lever, har Herren hindret deg fra å pådra deg blodskyld og fra å ta deg selv til rette. Nå skal fiendene dine og de som søker å volde min herre ulykke, bli som Nabal!