9. Deretter sto David opp og gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Herre konge! Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
10. Og David sa til Saul: Hvorfor hører du på folk som sier: David søker din ulykke?
11. Se, nå har du jo med egne øyne sett at Herren i dag hadde gitt deg i min hånd i hulen, og det var tale om å drepe deg. Men jeg hadde medynk med deg og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for Herrens salvede er han.
12. Men se, min far! Se, her er fliken av ytterkappen din i min hånd! For når jeg skar fliken av ytterkappen din og ikke drepte deg, så kan du vel skjønne og se at jeg ikke har hatt noen misgjerning eller noe ondt i sinne. Jeg har ikke forsyndet meg mot deg, enda du etterstreber meg og vil ta mitt liv.
13. Herren skal dømme mellom meg og deg, og Herren skal hevne meg på deg, men min hånd skal ikke ramme deg.
14. Det er som det gamle ordspråket sier: Fra ugudelige kommer ugudelighet! Men min hånd skal ikke ramme deg.
15. Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund! En enslig loppe!
16. Så skal da Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Herren skal se til og føre min sak og dømme meg fri av din hånd!
17. Da nå David hadde talt disse ordene til Saul, da sa Saul: Er det du som taler, min sønn David? Og Saul brast i gråt.
18. Og han sa til David: Du er rettferdigere enn jeg, for du har gjort godt mot meg, men jeg har gjort ondt mot deg.
19. Du har i dag vist meg hvor god du har vært mot meg. Du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd.
20. Når en mann treffer på sin fiende, lar han ham da gå sin vei i fred? Herren lønne deg for denne dagen - for det du har gjort mot meg!