21. Så skal jeg sende tjeneren min dit bort og si: Gå og finn pilene! Sier jeg da til tjeneren: Se, pilene ligger hitenfor deg, ta dem! - så kan du komme. For da kan du være trygg. Så sant Herren lever, det er ingen fare.
22. Men sier jeg til den unge mannen: Se, pilene ligger bortenfor deg! - så må du gå. For da vil Herren at du skal dra bort!
23. Og når det gjelder det vi har talt om, jeg og du, så er Herren vitne mellom meg og deg til evig tid.
24. Så gjemte David seg ute på marken. Da det ble nymåne, satte kongen seg til bords for å holde måltid.
25. Kongen satt på sin vanlige plass, på plassen ved veggen. Jonatan sto opp, og Abner satte seg ved siden av Saul. Men Davids plass var tom.
26. Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: Det har vel hendt ham noe, så han ikke er ren - nei, han er sikkert ikke ren.
27. Men da Davids plass var tom også den neste dagen, dagen etter nymåne, sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?
28. Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om å få lov til å gå til Betlehem.
29. Han sa: Vær så snill å la meg få gå! For hele ætten vår holder en offerhøytid i vår by. Min bror har selv pålagt meg å komme. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg lov til å dra bort og hilse på brødrene mine! - Derfor er han ikke kommet til kongens bord.
30. Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for deg selv og for din mor som fødte deg!
31. Så lenge Isais sønn er til på jorden, er verken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens.
32. Jonatan svarte Saul, sin far, og sa til ham: Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?
33. Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham. Da skjønte Jonatan at det var hans fars faste forsett å drepe David.