20. Da skal jeg skyte tre piler bortover mot deg som om jeg skjøt til måls.
21. Så skal jeg sende tjeneren min dit bort og si: Gå og finn pilene! Sier jeg da til tjeneren: Se, pilene ligger hitenfor deg, ta dem! - så kan du komme. For da kan du være trygg. Så sant Herren lever, det er ingen fare.
22. Men sier jeg til den unge mannen: Se, pilene ligger bortenfor deg! - så må du gå. For da vil Herren at du skal dra bort!
23. Og når det gjelder det vi har talt om, jeg og du, så er Herren vitne mellom meg og deg til evig tid.
24. Så gjemte David seg ute på marken. Da det ble nymåne, satte kongen seg til bords for å holde måltid.
25. Kongen satt på sin vanlige plass, på plassen ved veggen. Jonatan sto opp, og Abner satte seg ved siden av Saul. Men Davids plass var tom.
26. Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: Det har vel hendt ham noe, så han ikke er ren - nei, han er sikkert ikke ren.
27. Men da Davids plass var tom også den neste dagen, dagen etter nymåne, sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?
28. Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om å få lov til å gå til Betlehem.
29. Han sa: Vær så snill å la meg få gå! For hele ætten vår holder en offerhøytid i vår by. Min bror har selv pålagt meg å komme. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg lov til å dra bort og hilse på brødrene mine! - Derfor er han ikke kommet til kongens bord.
30. Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for deg selv og for din mor som fødte deg!
31. Så lenge Isais sønn er til på jorden, er verken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens.
32. Jonatan svarte Saul, sin far, og sa til ham: Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?
33. Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham. Da skjønte Jonatan at det var hans fars faste forsett å drepe David.
34. Og Jonatan sto opp fra bordet i brennende vrede. Han smakte ikke mat den andre nymånedagen. Han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde hånet ham.
35. Morgenen etter gikk Jonatan ut på marken på den tiden han hadde avtalt med David. Han hadde en liten gutt med seg.
36. Og han sa til gutten: Spring og finn pilene som jeg skyter ut! Gutten sprang av sted, og han skjøt pilene bort over ham.
37. Og da gutten kom til det stedet hvor pilen lå, den som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til gutten: Ligger ikke pilen bortenfor deg?
38. Så ropte Jonatan enda en gang til gutten: Vær snar! Skynd deg! Stans ikke! Og Jonatans gutt samlet pilene opp og kom tilbake til sin herre.
39. Men gutten visste ikke om noe. Det var bare Jonatan og David som visste hva det gjaldt.