20. Saul og alt folket som var med ham, samlet seg. Da de kom dit hvor striden sto, fikk de se at den ene hadde løftet sverd mot den andre, og forvirringen var veldig stor.
21. Også de hebreerne som nå likesom før var med filistrene, og som hadde dratt opp med dem og var rundt omkring i deres leir, slo seg nå sammen med de israelittene som var med Saul og Jonatan.
22. Og da alle de israelittene som hadde gjemt seg i Efra’im-fjellene, hørte at filistrene flyktet, satte også alle disse etter dem og kjempet mot dem.
23. Slik frelste Herren Israel denne dagen. Og striden dro seg bortover forbi Bet-Aven.
24. Israels menn var svært slitne denne dagen, for Saul hadde latt folket sverge og si: Forbannet være den som nyter noe mat før i kveld, når jeg har fått hevnet meg på mine fiender! Og det var ingen av folket som smakte mat.
25. Så kom alt folket inn i skogen, og der var det honning på marken.
26. Med det samme folket kom inn i skogen, fikk de se en hel strøm av honning. Men ingen av folket førte hånden til munnen, for de fryktet for eden.
27. Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far lot folket sverge. Han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i en vokskake og førte så hånden til munnen igjen. Da ble hans øyne klare.
28. Da tok en mann av folket til orde og sa: Din far har latt folket sverge og si: Forbannet være den som tar til seg mat i dag! Derfor er folket blitt utmattet.
29. Jonatan svarte: Min far har ført ulykke over landet. Se bare hvor klare øynene mine er blitt fordi jeg har smakt litt av denne honningen!
30. Hvor mye større ville ikke mannefallet blitt blant filistrene dersom folket i dag hadde fått ete av det byttet de har tatt fra fiendene sine.