8. Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate.
9. Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jordens overflate. Da rakte han ut hånden og tok den inn til seg i arken.
10. Han ventet ennå sju dager, og sendte så igjen duen ut av arken.
11. Duen kom til ham da det led mot kveld. Og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
12. Men han ventet ennå sju dager, så slapp han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mer.
13. Og det skjedde, i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut, og se, jorden var tørr.
14. I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.
15. Da talte Gud til Noah og sa:
16. Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine svigerdøtre med deg.
17. Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden - før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden.
18. Så gikk Noah ut, og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham.
19. Alle dyrene, alt krypet, alle fuglene, alt som rører seg på jorden - alt etter sitt slag, gikk ut av arken.
20. Og Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle rene dyr og av alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
21. Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort.
22. Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.