27. Men da de var i herberget og en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr, fikk han se pengene, for de lå øverst i sekken.
28. Han sa til brødrene: Pengene mine er sendt tilbake, de ligger her i sekken min! Da ble de helt motløse, og forferdet sa den ene til den andre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss?
29. Så kom de hjem til sin far Jakob i Kana’ans land. De fortalte ham alt det som hadde hendt dem, og sa:
30. Mannen som er herre der i landet, talte hardt til oss og tok oss for folk som ville utspeide landet.
31. Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk, vi er ikke speidere.
32. Vi er tolv brødre, sønner av samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er hjemme hos vår far i Kana’ans land.
33. Da sa mannen, landets herre, til oss: Av dette vil jeg forstå om dere er ærlige folk: La én av dere bli tilbake her hos meg. Ta så med det dere trenger mot hungersnøden hjemme, og dra av sted.
34. Kom så hit til meg med deres yngste bror, så jeg kan vite at dere ikke er speidere, men ærlige folk. Da vil jeg gi deres bror tilbake til dere, og dere kan fritt dra omkring i landet.
35. Nå skjedde det da de tømte sekkene sine, se, da fant hver av dem pengepungen sin i sekken. Og da både de og faren så pengepungene, ble de grepet av frykt.
36. Og Jakob, deres far, sa til dem: Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er ikke mer, og nå vil dere ta Benjamin. Det går ut over meg alt sammen.
37. Da sa Ruben til sin far: Begge sønnene mine kan du slå i hjel hvis jeg ikke bringer Benjamin hjem til deg! Overlat ham bare i min hånd, jeg skal føre ham tilbake til deg.
38. Men han sa: Min sønn skal ikke dra ned med dere! Hans bror er død, og han er alene tilbake. Skulle det ramme ham en ulykke på den ferden dere skal gjøre, så ville dere sende mine grå hår med sorg ned i dødsriket.