24. Så tok de ham og kastet ham ned i brønnen - den var tom, det fantes ikke vann i den.
25. Og de satte seg ned for å ete. Da de så opp, fikk de se et reisefølge av ismaelitter som kom fra Gilead. Kamelene deres var lesset med krydderier og balsam og ladanum*, som de førte med seg til Egypt.
26. Da sa Juda til brødrene: Hva gagner det at vi slår broren vår i hjel og skjuler drapet?
27. Kom, la oss selge ham til ismaelittene, men la oss ikke legge hånd på ham - han er jo vår egen kjødelige bror. Og brødrene hørte på ham.
28. Da de midianittiske kjøpmennene kom forbi, dro de Josef opp av brønnen. Så solgte de Josef til ismaelittene for tjue sekel sølv. Og de tok Josef med seg til Egypt.
29. Da Ruben kom tilbake til brønnen, fikk han se at Josef ikke var der. Da flerret han klærne sine.
30. Og han gikk tilbake til brødrene sine og sa: Gutten er ikke der, og jeg - hvor skal jeg nå gjøre av meg?
31. Så tok de Josefs kappe, og de slaktet en geitebukk og dyppet kappen i blodet.
32. Og de sendte den side kappen hjem til sin far og sa: Denne har vi funnet. Se etter om det er din sønns kappe eller ikke!
33. Han kjente den igjen, og sa: Det er min sønns kappe. Et villdyr har ett ham opp. Josef er sikkert revet i hjel.
34. Og Jakob flerret klærne sine, bandt sekk om hoftene og sørget over sin sønn i lang tid.
35. Alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham. Men han ville ikke la seg trøste. Han sa: Med sorg må jeg gå ned til min sønn i dødsriket. Og hans far gråt over ham.
36. Men midianittene solgte Josef i Egypt til Potifar, som var hoffmann hos farao og høvding over livvakten.