18. Men Lot sa til dem: Å nei, Herre!
19. Se, nå har din tjener funnet nåde for dine øyne, stor er den miskunnhet du har vist meg ved å berge livet mitt. Men jeg er ikke i stand til å flykte opp i fjellene uten at ulykken kan nå meg så jeg dør.
20. Se, byen der borte er nær nok å flykte til, og den er liten. Jeg ber deg, la meg få flykte dit - er den ikke liten? - så jeg kan berge livet!
21. Da sa han til ham: Se, også i dette har jeg hørt deg. Jeg skal ikke ødelegge den byen du har talt om.
22. Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit. Derfor har byen fått navnet Soar*.
23. Solen var gått opp over jorden da Lot kom til Soar.
24. Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen.
25. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.
26. Men Lots kone, som fulgte etter ham, så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.
27. Tidlig om morgenen gikk Abraham til det stedet hvor han hadde stått for Herrens åsyn,
28. og han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, og se, røken steg opp fra landet som røken fra en smelteovn.
29. Slik skjedde det, at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen, da han ødela de byene som Lot hadde bodd i.
30. Lot dro så ut fra Soar, opp i fjellene, og ble boende der, og hans to døtre med ham. For han var redd for å bli i Soar. Han bodde i en berghule, han og hans to døtre.
31. Da sa den førstefødte til den yngre: Vår far er gammel, og det finnes ikke en mann her som kan gå inn til oss etter all verdens vis.