3. Men Nabot svarte: Måtte Herren forby at jeg skulle gi deg fedrearven min!
4. Så gikk Akab hjem, mismodig og harm for det svaret jisre’elitten Nabot hadde gitt ham da han sa: Jeg vil ikke gi deg fedrearven min! Og han la seg på sengen og vendte ansiktet bort, og ville ikke ha mat.
5. Da kom hans kone Jesabel inn til ham, og hun spurte: Hvorfor er du så mismodig at du ikke vil ha mat?
6. Han svarte: Jeg talte med jisre’elitten Nabot og sa til ham: Gi meg vingården din for penger, eller om du heller vil det, så gir jeg deg en annen vingård i stedet. Men han sa: Jeg vil ikke gi deg min vingård.
7. Da sa hans kone Jesabel til ham: Nå får du vise at du er konge over Israel! Stå opp, ta til deg mat og vær vel til mote! Jeg skal sørge for at du får jisre’elitten Nabots vingård.
8. Så skrev hun et brev i Akabs navn og satte segl på det med hans signetring. Hun sendte brevet til de eldste og fornemste som bodde i den samme byen som Nabot.
9. I brevet skrev hun: Lys til en faste og la Nabot sitte øverst blant folket.
10. La så to fordervede menn sitte midt imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har forbannet Gud og kongen! Før ham så ut og stein ham i hjel.
11. Og mennene i byen, de eldste og stormennene i byen hans, gjorde det Jesabel hadde sendt bud til dem om, slik som det var skrevet i det brevet hun hadde sendt dem.
12. De lyste til en faste og lot Nabot sitte øverst blant folket.
13. Så kom to fordervede menn og satte seg midt imot ham, og de fordervede mennene vitnet mot Nabot så folket hørte det, og sa: Nabot har forbannet Gud og kongen! Og de førte ham utenfor byen og steinet ham i hjel.
14. Så sendte de bud til Jesabel og sa: Nabot er blitt steinet og er død.
15. Med det samme Jesabel hørte at Nabot var blitt steinet og var død, sa hun til Akab: Stå opp og ta jisre’elitten Nabots vingård i eie, den som han ikke ville la deg få for penger! For Nabot lever ikke lenger, han er død.
16. Da Akab hørte at Nabot var død, sto han opp og ville gå ned til jisre’elitten Nabots vingård og ta den i eie.