13. Har ingen fortalt min herre hva jeg gjorde den gang Jesabel drepte Herrens profeter? Da gjemte jeg hundre av Herrens profeter i to huler, femti mann i hver hule, og forsørget dem med brød og vann.
14. Og nå sier du: Gå og si til din herre: Elia er her! Og så dreper han meg.
15. Da sa Elia: Så sant Herren, hærskarenes Gud, lever, han som jeg tjener: I dag skal jeg tre fram for Akab.
16. Så gikk Obadja til Akab og sa det til ham. Og Akab gikk for å møte Elia.
17. Med det samme Akab fikk se Elia, sa han til ham: Er det deg, du som fører ødeleggelse over Israel?
18. Han svarte: Jeg har ikke ført ødeleggelse over Israel, men du og din fars hus, fordi dere har forlatt Herrens bud og har fulgt Ba’alene.
19. Men send nå bud og la hele Israel komme sammen til meg på Karmel-fjellet, og likeså de fire hundre og femti Ba’als profeter og de fire hundre Astartes profeter som spiser ved Jesabels bord!
20. Så sendte Akab bud omkring blant alle Israels barn, og han samlet profetene på Karmel-fjellet.
21. Da trådte Elia fram for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke ett ord.
22. Og Elia sa til folket: Jeg er den eneste av Herrens profeter som er blitt tilbake, mens Ba’als profeter er fire hundre og femti mann.
23. La oss nå få to okser. La så dem velge seg den ene oksen og hogge den i stykker og legge den på veden, men de skal ikke tenne ild på. Så vil jeg stelle til den andre oksen og legge den på veden, men jeg vil ikke tenne ild på.
24. Så kan dere påkalle deres guds navn, og jeg vil påkalle Herrens navn. Og la det da være slik at den gud som svarer med ild, han er Gud. Hele folket svarte: Det er godt!
25. Da sa Elia til Ba’als profeter: Velg nå dere ut den ene oksen og stell den til først, siden dere er flest, og påkall så deres guds navn! Men dere skal ikke tenne ild på.
26. Så tok de den oksen han hadde gitt dem. De stelte den til og påkalte Ba’als navn fra morgen til middag og ropte: Svar oss, Ba’al! Men det var ingen røst å høre, og det var ingen som svarte. Og de hinket omkring det alteret de hadde reist.
27. Men da det var blitt midt på dagen, spottet Elia dem og sa: Rop høyere! Han er jo Gud. Han er vel falt i tanker. Eller han er gått på do eller er ute på reise. Kanskje han sover - så vil han vel våkne.
28. Da ropte de enda høyere og flengte seg med sverd og spyd, slik som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem.
29. Det led over middagstiden, og de holdt på å profetere* til bort imot den tiden da matofferet blir båret fram. Men det var ingen røst å høre, og det var ingen som svarte, og ingen som aktet på dem.