24. Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”
25. Da sa Jesus: ”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene sine.
26. Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?”
27. Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet. Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften .
28. På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre.
29. De stoppet ham og ba innstendig: ”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem.
30. Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre.
31. Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.
32. De sa til hverandre: ”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?”
33. Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet.
34. Disse tok imot mennene med ordene: ”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”
35. Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
36. Mens de fortsatt holdt på å fortelle, sto Jesus plutselig midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere alle.”
37. Men de ble fryktelig redde og trodde at det var et spøkelse.
38. ”Hvorfor er dere redde?” spurte Jesus. ”Hvorfor tviler dere på at det er jeg?
39. Se på hendene mine og føttene mine! Dere kan selv se at det er jeg. Kjenn på meg! Dersom jeg var en Ånd, da ville jeg jo ikke ha noen kropp.”
40. Mens han snakket, viste han hendene og føttene sine.
41. Fortsatt var de tvilende og fylt av en blanding av glede og forbauselse. Da spurte han: ”Har dere noe å spise?”
42. De ga ham en bit stekt fisk.