13. Det finnes heller ikke fnugg av bevis for at jeg skulle ha gjort alt dette som disse mennene anklager meg for.
14. Jeg erkjenner at jeg tilhører den gruppen som følger Jesu vei , den gruppen som de kaller en sekt. Gjennom dette tjener jeg våre forfedres Gud, og jeg tror på alt som Gud har sagt i Moseloven og det profetene har skrevet.
15. Jeg tror, akkurat som disse mennene, at Gud en dag skal la alle stå opp fra de døde, noen til evig straff, noen til evig liv.
16. Derfor gjør jeg mitt beste for alltid å ha en ren samvittighet for Gud og mennesker.
17. Etter å ha vært borte fra byen i flere år, vendte jeg tilbake til Jerusalem med penger for å hjelpe jødene og for å ofre til Gud.
18. Det var i templet de fikk øye på meg. Jeg holdt nettopp på å avslutte seremonien for renselse. Det var ikke noen folkemasse rundt meg, og ikke antydning til uro.
19. Noen jøder fra provinsen Asia var der. Det var egentlig de som burde stått her i dag dersom de mente å ha noe å anklage meg for.
20. Når de ikke er her, må du ta til takke med å høre hva de som er på plass, har å anklage meg for. De kan fortelle hvilken forbrytelse Det jødiske rådet fant meg skyldig til.
21. Jeg tror ikke de har noe annet å anklage meg for enn det som jeg høyt og tydelig ga uttrykk for da jeg sto foran dem: ’Jeg står her for retten i dag på grunn av troen min på at døde står opp igjen!’ ”
22. Feliks, som visste en hel del om Jesu vei, utsatte rettsforhandlingene og sa: ”La oss vente til kommandanten Lysias kommer hit fra Jerusalem. Da skal jeg dømme i saken.”
23. Han sendte Paulus tilbake til fengslet, og sa til vaktene at de skulle behandle ham mildt. De fikk også befaling om å la vennene til Paulus besøke ham, og at de kunne gi ham alt han trengte.
24. Noen dager seinere kom Feliks, som var landshøvding, tilbake sammen med sin kone som het Drusilla, og var jødinne. Han ba om å få Paulus hentet, fordi han ville at han skulle fortelle mer om troen på Jesus som Messias, den lovede kongen.
25. Da Paulus begynte å snakke om å leve etter Guds vilje, om å avstå fra enkelte ting, og om at Gud en dag vil dømme alle mennesker, ble Feliks redd og sa: ”Dette holder for i dag. Nå kan du gå. Når jeg har god tid, skal jeg sende bud etter deg igjen.”