57. Tiden kom da Elisabet skulle føde, og hun fikk en sønn.
58. Hennes naboer og slektninger hørte hvor stor godhet Herren hadde vist henne, og de gledet seg med henne.
59. På den åttende dagen kom de for å omskjære gutten. De ville kalle ham Sakarja etter faren,
60. men moren svarte: «Nei, han skal hete Johannes.»
61. «Men det er jo ingen i din slekt som har det navnet», svarte de.
62. Da ga de tegn til faren for å få vite hva han ville at barnet skulle hete.
63. Han ba om en tavle og skrev: «Hans navn er Johannes.» Da ble alle forundret,
64. men i det samme ble munnen hans åpnet og tungen løst, og han begynte å lovprise Gud.
65. Alle som bodde der omkring, ble grepet av ærefrykt. I alle fjellbygdene i Judea snakket folk om det som hadde hendt.
66. Alle som hørte dette, tok det til hjertet og spurte: «Hva skal det vel bli av dette barnet?» Og Herrens hånd var med ham.
67. Hans far Sakarja ble fylt av Den hellige ånd. Han talte profetiske ord og sa:
68. «Velsignet er Herren, Israels Gud,for han har sett til sitt folk og forløst det.