7. Jerusalem minnes, hjemløs, i nød,fortidens prakt.Folket falt for fiendehånd,ingen hjelper fantes.Fienden så på og lomens hun gikk under.Het ח
8. Jerusalem har syndet grovt,derfor er hun uren.Alle som æret henne,forakter henne,de har sett henne naken.Hun stønner og snur seg bort.Tet ט
9. Urenheten syntes på kappen,hun tenkte ikke det skulle ende slik.Dypt sank hun,ingen trøstet henne. Herre, se min nød,fienden triumferer!Jod י
10. Fienden grepetter skattene hennes.Hun så folkeslagenegå inn i helligdommen,de du nektet å kommeinn i din menighet.Kaf כ
11. Hele folket hennes stønnermens de leter etter brød.De bytter skatter mot matfor å berge livet.Se, Herre, se hit!Jeg er foraktet.Lamed ל
12. Se hit,dere som går forbi på veien.Finnes det en smerte som min,den som har rammet meg?Den lar Herren meg lidepå sin brennende vredes dag.Mem מ
13. Han sendte ild fra det høye,den herjet i knoklene mine.Han satte ut nett for føtteneog lot meg vike tilbake.Han har gjort meg til en ødemark,hele tiden er jeg syk.Nun נ
14. Med hånden knyttet han sammen mine synder,de ble bundet sammen til et åk.De lå over nakken på meg,og kreftene sviktet.Herren ga meg i hendenepå folk jeg ikke kunne stå meg imot.Samek ס
15. Herren vraketalle mine krigere.Han ropte ut for meg en høytidda mine unge menn skulle knuses.I vinpressen tråkket Herren nedjomfruen, datter Juda.Ajin ע
16. Derfor gråter jeg,tårene strømmer fra øynene.Den som kan trøste og berge mitt liv,er langt borte fra meg.Barna mine ligger forlatt,fienden var for sterk.Pe פ
17. Sion rakte hendene ut,ingen trøstet henne. Herren ga befaling om Jakob,fienden omringet ham.Da ble Jerusalemuren for dem.Tsade צ