23. at vi bygde oss et alter for slik å vende oss bort fra Herren! Måtte Herren selv straffe oss om det var for å ofre brennoffer eller grødeoffer eller bære fram fredsoffer på det. Var det slik, da må Herren straffe oss for det!
24. Nei, vi har gjort det fordi vi var bekymret for at deres sønner i fremtiden ville si til våre sønner: Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?
25. Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere rubenitter og gaditter. Dere har ingen del i Herren. Slik kunne deres barn få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.
26. Derfor sa vi: La oss ta fatt og bygge et alter, ikke til brennoffer og ikke til slaktoffer,
27. men som et vitne mellom oss og dere og de slekter som kommer etter oss, om at vi vil gjøre tjeneste for Herren med våre brennoffer, slaktoffer og fredsoffer. Så skal ikke sønnene deres i morgen si til våre sønner at de ikke har del i Herren.
28. Hvis de i morgen skulle si noe slikt til oss eller våre etterkommere, da vil vi i sannhet kunne svare: Se på den etterligningen av Herrens alter som forfedrene våre har laget, ikke til brennoffer og slaktoffer, men som et vitne mellom oss og dere.
29. Gud forby at vi skulle gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra ham i dag ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer i tillegg til det alteret for Herren vår Gud som står foran hans bolig.
30. Da presten Pinhas og menighetens ledere og overhodene for Israels tusener som var med ham, hørte hva Rubens, Gads og Manasses etterkommere sa, syntes de godt om det.
31. Og Pinhas, sønn av presten Elasar, sa til dem: «Nå skjønner vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har satt dere opp mot ham med dette. Dermed har dere berget israelittene fra Herrens hånd.»
32. Så forlot presten Pinhas, Elasars sønn, og de andre lederne rubenittene og gadittene og dro hjem fra Gilead til Kanaan og fortalte israelittene hva de hadde hørt.
33. Israelittene syntes godt om svaret. De priste Gud og tenkte ikke mer på å gå til strid mot rubenittene og gadittene for å ødelegge landet de bodde i.
34. Rubenittene og gadittene kalte alteret «Vitne», for de sa: «Det skal være et vitne for oss om at Herren er Gud.»