1. Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:
2. Igjen og igjen får jeg opprivende tanker,de gjør meg urolig.
3. Vel må jeg lytte til refs og hån,men min forstands kraft gir meg svar.
4. Du vet at slik har det alltid vært,helt siden mennesket ble satt på jorden;
5. de urettferdige jubler en kort tid,den ugudelige gleder seg et øyeblikk.
6. Om hans hovmod hever seg himmelhøytog hodet når til skyene,
7. går han likevel til grunne som skitt.De som så ham, spør: «Hvor er han?»
8. Som en drøm flyr han bort, de finner ham ikke.Han forsvinner som et syn om natten.
9. Øyet som så, ser ham ikke lenger,han er ikke på sitt hjemsted.
10. Barna hans må søke godvilje hos fattige;med egne hender må han gi rikdommen tilbake.
11. Ungdomskraften som fylte beina,hviler nå med ham i støvet.
12. Ondskapen er søt i hans munn,han gjemmer den under tungen.
13. Han smatter på den uten å svelge,trykker den mot ganen.
14. Men maten omdannes i magen,blir ormegift i hans indre.
15. Rikdommen han slukte, kaster han opp.Gud driver den ut av magen.