1. Mennesket, født av en kvinne,lever kort og er fylt av uro.
2. Det spirer som blomsten og visner,flykter som skyggen, står ikke i ro.
3. Likevel holder du øye med det,du stevner meg for din domstol.
4. Kan det komme en ren av en uren?Nei, ikke en eneste.
5. Når menneskets dager er fastsatt,når du har bestemt dets måneders tall,satt grensen det ikke kan bryte,
6. vend da blikket bort og la det være,så kan det glede seg ved sine lånte dager.
7. For et tre finnes håp:Blir det felt, vokser det opp igjen,det skal ikke mangle friske skudd.
8. Om røttene i jorden blir gamleog stubben morkner i støvet,
9. så spirer det igjen ved eimen av vann,setter skudd som et nyplantet tre.
10. Men når mannen dør, er det ute med ham;når mennesket går bort, hvor er det da?
11. Slik vannet forsvinner fra sjøen,slik elven minker og tørker ut,
12. slik ligger mannen og reiser seg ikke.Han våkner ikke om så himmelen forgår,han står ikke opp fra søvnen.
13. Om du ville gjemme meg i dødsriket,skjule meg til din vrede er over,sette en frist og så igjen huske på meg!