2. Tal til Jerusalems hjerteog rop til henneat hennes strid er fullført,at hennes skyld er betalt,at hun har fått dobbelt fra Herrens håndfor alle sine synder.
3. En røst roper:Rydd Herrens vei i ørkenen,jevn ut en vei i ødemarkenfor vår Gud!
4. Hver dal skal heves,hvert fjell og hver haugskal senkes.Bakket land skal bli til sletteog kollene til flat mark.
5. Herrens herlighetskal åpenbare seg,alle mennesker skal sammen se det.For Herrens munn har talt.
6. En røst sier: «Rop ut!»Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?»«Alle mennesker er gress,all deres troskaper som blomsten på marken.
7. Gresset tørker bort, blomsten visnernår Herrens ånde blåser på den.Sannelig, folket er gress.
8. Gresset tørker bort, blomsten visner,men ordet fra vår Gud står fast for evig.»
9. Gå opp på et høyt fjell,du Sions gledesbud!Løft din røst med kraft,Jerusalems gledesbud!Løft din røst, vær ikke redd!Si til byene i Juda:«Se, deres Gud!»
10. Se, Herren Gudkommer med styrke,han hersker med sin arm.Se, hans lønn er med ham,de han vant, er foran ham.
11. Han gjeter sin flokksom en gjeter.Han samler lammene med armen,løfter dem opp i fanget,leder søyene.
12. Hvem kan måle opp vannet i sin hule hånd,måle himmelen med utspente fingre?Hvem kan samle jordens støv i et mål,veie fjellene med vektog haugene på vektskåler?
13. Hvem kan måle Herrens åndog gjøre sitt råd kjent for ham?
14. Hvem har han rådført seg medsom kunne gi ham forstand,lære ham rettens vei,lære ham kunnskapog vise vei til innsikt?
15. Se, folkeslagene ersom en dråpe i et spann,som et støvkorn på vektskålenblir de regnet.Se, fjerne kyster veier han som støv.
16. Selv Libanon har ikke ved nokog ikke dyr nok til brennoffer.
17. Alle folkeslag er ingenting for ham,som et tomt ingentingregner han dem.