6. Folket mitt var bortkomne sauer,gjeterne førte dem vill,på avveier i fjellene.De gikk fra fjell til haugog glemte hvor de skulle hvile.
7. Alle som traff dem, ville fortære dem.Fienden sa: «Vi gjør ingen urett,for de har syndet mot Herren,han som er deres rette beitemark, Herren, fedrenes håp.»
8. Flykt bort fra Babel,dra ut av kaldeernes land,gå som bukker foran flokken.
9. For se, jeg vekker en stor forsamlingav folkeslag fra landet i nordog fører dem opp mot Babel.De stiller opp til strid mot byenog inntar den.De skyter piler som en dyktig kriger,en som aldri vender tomhendt tilbake.
10. Kaldeernes land blir til krigsbytte,alle som plyndrer det, blir mette,sier Herren.
11. Nå kan dere være glade,nå kan dere juble,dere som plyndret min eiendom.Dere hopper som kalver i gressetog vrinsker som sterke hingster.
12. Deres mor står med dyp skam,hun som fødte dere, blir til spott.Se, hun er sist av folkeslagene,en ørken, tørt land, en ødemark.
13. Fordi Herren er harm, skal ingen bo der,hele landet skal bli til en ørken.Alle som går forbi Babel,skal grøsse og plystre hånligover sårene hun har fått.
14. Still dere opp rundt Babel,alle bueskyttere!Skyt mot henne, spar ikke på pilene,for hun har syndet mot Herren.
15. Løft hærrop mot henne fra alle kanter!Hun overgir seg!Støttene hennes er falt, murene brutt ned.For dette er Herrens hevn.Hevn dere på henne,gjør med henne slik hun selv har gjort!
16. Utrydd av Babel den som sår,og den som svinger sigdennår det er tid for å høste.Fra sverdet som herjer, skal hver og envende seg til sitt eget folkog flykte til sitt eget land.
17. Israel var en sau som gikk vill,løver hadde drevet ham på flukt.Først åt Assurs konge ham opp,så har kong Nebukadnesar av Babelgnagd av beina.