8. Porata, Adalja, Aridata,
9. Parmasjta, Arisai, Aridai og Vaisata,
10. de ti sønnene til Haman, sønn av Hammedata, jødenes motstander. Men de la ikke hånd på byttet.
11. Samme dag fikk kongen tallet på dem som var drept i borgen Susa.
12. Da sa han til dronning Ester: «I borgen Susa har jødene drept og gjort ende på fem hundre mann, dessuten har de drept de ti sønnene til Haman. Hva har de så ikke gjort i de andre provinsene til kongen? Er det noe du vil be om, skal du få det. Har du et ønske, skal det bli oppfylt.»
13. Ester svarte: «Dersom kongen finner det for godt, så la jødene i Susa også i morgen få handle etter den loven som gjelder i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt på en påle!»
14. Kongen sa at dette skulle skje, og det ble bestemt ved lov i Susa. De ti sønnene til Haman ble hengt.
15. Jødene i Susa samlet seg igjen på den fjortende dagen i måneden adar. De drepte tre hundre mann i Susa. Men de la ikke hånd på byttet.
16. De andre jødene i kongens provinser slo seg også sammen og forsvarte sitt eget liv. De fikk fred for fiendene sine og drepte syttifem tusen av dem som hatet dem. Men de la ikke hånd på byttet.
17. Dette hendte på den trettende dagen i måneden adar. Den fjortende dagen hvilte de, og de gjorde den til en dag for fest og glede.
18. Men jødene i Susa samlet seg både den trettende og den fjortende dagen. De hvilte den femtende dagen og gjorde den til en dag for fest og glede.
19. Derfor er det at jødene som bor i bygder og landsbyer, gjør den fjortende dagen i måneden adar til en dag for glede, fest og gjestebud, en dag da de sender mat som gaver til hverandre.
20. Mordekai skrev ned disse hendelsene. Så sendte han brev til alle jødene i alle provinsene til kong Xerxes, de som var nær, og de som var langt borte.
21. Han påla dem at de hvert år skulle feire den fjortende og femtende dagen i måneden adar.
22. For det var på disse dagene jødene hadde fått fred for fiendene sine, og i den måneden klagen ble vendt til glede og sorgen til fest. Derfor skulle de feire dem som dager for fest og glede og sende mat som gaver til hverandre og til de fattige.
23. Jødene gjorde det til tradisjon, det som de hadde begynt å gjøre, og som Mordekai hadde skrevet til dem om.
24. For Haman, sønn av Hammedata, agagitten, alle jøders motstander, hadde planlagt å gjøre ende på jødene, og han hadde kastet «pur», det er lodd, for å knuse dem og gjøre ende på dem.
25. Dette kom fram for kongen. Da befalte han i et brev at de onde planene som Haman hadde lagt mot jødene, skulle komme over hans eget hode. Slik ble både han og sønnene hans hengt på pålen.
26. Derfor kalles disse dagene for «purim», etter ordet «pur». På grunn av alt som sto i dette brevet, og på grunn av det de hadde sett og opplevd,
27. gjorde jødene det til tradisjon for seg selv, for sine etterkommere og for alle som ville slutte seg til dem, at de hvert år, uten unntak, skulle feire disse to dagene til fastsatt tid, som det var skrevet.