7. Derfor sier Herren Gud: Jeg løfter hånden og sverger at nabofolkene deres selv skal bære sin spott.
8. Men dere, fjell i Israel, skal få greiner og bære frukt for mitt folk Israel. For de kommer snart!
9. Se, jeg vender meg til dere. Dere skal bli dyrket og tilsådd.
10. Jeg lar dere få mange mennesker, hele Israels hus. Byene skal befolkes og ruinene bygges opp igjen.
11. Jeg lar dere få mange mennesker og dyr. De skal bli mange og være fruktbare. Jeg lar det bo folk hos dere som i gamle dager og gjør vel mot dere, mer enn før. Dere skal kjenne at jeg er Herren.
12. Igjen lar jeg mennesker ferdes på dere, mitt folk Israel skal ta deg i eie. Du skal være deres eiendom. Og du skal aldri mer gjøre dem barnløse.
13. Så sier Herren Gud: De sier at du er en menneskeeter som tar barna fra ditt eget folk.
14. Men du skal ikke lenger spise mennesker og ikke gjøre ditt folk barnløst, sier Herren Gud.
15. Jeg lar deg ikke lenger høre spott fra folkeslagene, du skal ikke lenger måtte bære folks forakt, og du skal ikke lenger gjøre folket ditt barnløst, sier Herren Gud.
16. Herrens ord kom til meg:
17. Menneske, da israelittene bodde i landet sitt, gjorde de det urent med sin ferd og sine gjerninger. I mine øyne var det som urenhet ved menstruasjon.
18. Så øste jeg ut min harme over dem fordi de utøste blod i landet og gjorde det urent med avgudene sine.
19. Jeg spredte dem blant folkeslagene, og de ble strødd ut i landene. Jeg dømte dem etter deres ferd og gjerninger.
20. Men overalt hvor de kom blant folkeslagene, vanhelliget de mitt hellige navn. For det ble sagt om dem: «Dette er Herrens folk, men de måtte dra ut av hans land.»
21. Jeg beskytter mitt hellige navn, som israelittene har vanhelliget blant folkeslagene de kom til.
22. Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til.