7. Men Israels hus vil nekte å høre på deg, for de nekter å høre på meg. For alle har harde panner og steinhjerter.
8. Se, jeg gjør ditt ansikt like hardt som deres ansikt og din panne like hard som deres panne.
9. Som diamant, ja, hardere enn flint gjør jeg pannen din. Ikke frykt dem og ikke vær redd dem, selv om de er en trassig ætt.»
10. Så sa han til meg: «Menneske, alle ordene jeg taler til deg, skal du gripe med hjertet og lytte til med ørene.
11. Gå nå til de bortførte av folket ditt, tal og si til dem: Så sier Herren Gud – enten de vil høre eller ikke.»
12. Da løftet ånden meg opp, og jeg hørte bak meg en kraftig, drønnende røst: «Herrens herlighet være lovet fra hans bolig!»
13. Og jeg hørte lyden av skapningene når vingene deres støtte mot hverandre, lyden av hjulene ved siden av dem og lyden av et kraftig drønn.
14. Ånden løftet meg opp og tok tak i meg, jeg fór av sted, bitter og opprørt, og Herrens hånd var over meg med styrke.
15. Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått.
16. Da de sju dagene var gått, kom Herrens ord til meg:
17. Menneske, jeg setter deg til vaktmann over Israels hus. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg.
18. Når jeg sier til den urettferdige: «Du skal dø» og du ikke advarer ham, ikke taler slik at han blir advart mot sin urette vei så han kan leve, da skal den urettferdige dø for sin synd. Og hans blod skal jeg kreve av din hånd.
19. Om du advarer den urettferdige og han ikke vender om fra sin urett, fra sin urette vei, da skal han dø for sin synd. Men du har berget livet.