1. Dette er de folkeslagene som Herren lot være igjen. – Han ville bruke dem til å sette Israel på prøve, de av Israel som ikke hadde vært med på alle krigene om Kanaan.
2. Dette gjorde han for at de kommende slektene av israelitter skulle lære å føre krig, men bare de som ikke hadde vært med før. –
3. Det var høvdingene for de fem filisterbyene, alle kanaaneerne, sidonerne og hevittene som bodde i Libanon-fjellene, fra Baal-Hermon-fjellet til Lebo-Hamat.
4. Gjennom dem ble Israel satt på prøve, så det kunne vise seg om de ville lyde budene som Herren hadde gitt fedrene deres gjennom Moses.
5. Israelittene bodde midt iblant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
6. De tok døtrene deres til koner og ga selv sine døtre til sønnene deres, og de dyrket deres guder.
7. Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne; de glemte Herren sin Gud og dyrket Baal-gudene og Asjera-gudinnene.
8. Da flammet Herrens vrede opp mot israelittene, og han ga dem i hendene på Kusjan-Risjatajim, kongen i Aram-Naharajim. Israelittene måtte tjene Kusjan-Risjatajim i åtte år.
9. Da ropte israelittene til Herren, og Herren lot en redningsmann stå fram i Israel, og han frelste dem. Det var Otniel, sønn av Kalebs yngste bror Kenas.
10. Herrens ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han dro ut i strid, og Herren overga Arams konge Kusjan-Risjatajim, i hans hender. Han fikk makten over Kusjan-Risjatajim,
11. og landet hadde fred i førti år. Så døde Otniel, sønn av Kenas.
12. Israelittene gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. Da ga Herren Moab-kongen Eglon makt over dem fordi de hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.
13. Han fikk med seg ammonittene og amalekittene og dro ut og slo Israel, og de inntok Palmebyen.