22. Hele amorittenes område inntok de, fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
23. Det er Herren, Israels Gud, som har drevet amorittene bort og gitt landet til sitt folk Israel. Og nå vil du drive dem bort!
24. Er det ikke slik at det din gud Kemosj lar deg innta, det inntar du, mens alt det Herren vår Gud lar oss innta, det inntar vi?
25. Er du så mye bedre enn Moab-kongen Balak, Sippors sønn? Gikk han til strid mot Israel? Angrep han dem?
26. Nå er det tre hundre år siden Israel bosatte seg i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon. Hvorfor har dere ikke tatt dem tilbake i hele denne tiden?
27. Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg stor urett når du nå går til krig mot meg. Herren, som er dommeren, skal i dag dømme mellom israelittene og ammonittene.
28. Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudene fra Jefta sa til ham.
29. Da kom Herrens ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse. Han dro helt til Mispa i Gilead, og derfra dro han ut mot ammonittene.
30. Jefta avla et løfte til Herren og sa: «Gir du ammonittene i mine hender,
31. skal den første som kommer ut gjennom døren i mitt hus og møter meg når jeg vender velberget tilbake fra krigen mot ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.»
32. Så dro Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren ga dem over i hans hender.
33. Han slo dem og tok landet fra Aroer og bortover mot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte bøye seg under israelittene.
34. Da Jefta kom hjem til huset sitt i Mispa, kom datteren hans ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var det eneste barnet hans, han hadde ingen sønn eller datter utenom henne.
35. Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for en ulykke du bringer! Jeg har gitt Herren et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
36. Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden Herren har latt deg få hevn over dine fiender, ammonittene.
37. Men en ting vil jeg gjerne at du gir meg lov til», sa hun. «La meg få være fri i to måneder, så jeg og venninnene mine kan gå omkring på fjellene og gråte over at jeg må dø som jomfru.»