25. Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke.
26. Neste dag støtte han på to menn som sloss. Han prøvde å forlike dem og sa: ‘Dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?’
27. Men han som hadde gjort urett mot sin neste, skubbet ham til side og sa: ‘Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?
28. Tenker du kanskje å drepe meg slik du drepte egypteren i går?’
29. Disse ordene fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan. Der ble han far til to sønner.
30. Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk.
31. Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens røst:
32. ‘Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’ Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.
33. Da sa Herren til ham: ‘Ta skoene av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.
34. Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hørt klagen deres. Jeg har steget ned for å fri dem ut. Gå nå! Jeg sender deg til Egypt.’
35. Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘Hvem har satt deg til leder og dommer?’ – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken.
36. Den samme Moses førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen.
37. Det var han som sa til israelittene: ‘Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre.’
38. Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.
39. Men fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt
40. og sa til Aron: ‘Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som førte oss ut av Egypt.’