23. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa:
24. ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’
25. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
27. Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land.
28. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner.
29. De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag.
30. Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen.
31. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.»