22. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt.
23. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa:
24. ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’
25. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
27. Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land.
28. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner.
29. De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag.
30. Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen.
31. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.»
32. Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av.
33. Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet.
34. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.»
35. Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste.