5. Om du ser på oss med velvilje», sa de, «så la dine tjenere få dette landet til eiendom. La oss slippe å krysse Jordan!»
6. Moses svarte Gad-sønnene og Ruben-sønnene: «Skal brødrene deres gå i krig mens dere blir i ro her?
7. Hvorfor må dere gjøre hjertet vrangvillig på israelittene så de ikke vil dra over til det landet Herren har gitt dem?
8. Det samme gjorde fedrene deres da jeg sendte dem fra Kadesj-Barnea for å se nærmere på landet.
9. Da de hadde vært i Esjkol-dalen og sett på landet, gjorde de israelittene motløse, så de ikke ville gå inn i landet Herren hadde gitt dem.
10. Den dagen flammet Herrens vrede opp, og han sverget:
11. Ingen av de mennene som dro opp fra Egypt, og som er tjue år eller mer, skal se landet jeg sverget å gi til Abraham, Isak og Jakob, for de har ikke fulgt meg trofast
12. – ingen unntatt Kaleb, sønn av Jefunne av Kenas' slekt, og Josva, sønn av Nun. For de har fulgt Herren trofast.
13. Og Herrens vrede flammet opp mot Israel, så han lot dem flakke omkring i ørkenen i førti år, helt til det døde ut, hele det slektsleddet som hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.
14. Se, nå står dere her akkurat som fedrene deres, dere avkom av syndere, og gjør Herrens brennende vrede mot Israel enda større!
15. For hvis dere vender dere bort fra ham, vil han la Israel bli enda lenger i ørkenen, og dere fører ulykke over hele dette folket.»
16. Da kom de fram til ham og sa: «Vi vil bygge kveer for feet vårt her, og byer for barna våre.
17. Selv skal vi være raske med å væpne oss til strid, og gå foran israelittene til vi har ført dem dit de skal. Men barna våre skal være igjen i de befestede byene, så de kan være trygge for dem som bor i landet.
18. Vi skal ikke vende hjem igjen før alle israelitter har fått eiendom, hver og en sin del.