11. Ingen av de mennene som dro opp fra Egypt, og som er tjue år eller mer, skal se landet jeg sverget å gi til Abraham, Isak og Jakob, for de har ikke fulgt meg trofast
12. – ingen unntatt Kaleb, sønn av Jefunne av Kenas' slekt, og Josva, sønn av Nun. For de har fulgt Herren trofast.
13. Og Herrens vrede flammet opp mot Israel, så han lot dem flakke omkring i ørkenen i førti år, helt til det døde ut, hele det slektsleddet som hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.
14. Se, nå står dere her akkurat som fedrene deres, dere avkom av syndere, og gjør Herrens brennende vrede mot Israel enda større!
15. For hvis dere vender dere bort fra ham, vil han la Israel bli enda lenger i ørkenen, og dere fører ulykke over hele dette folket.»
16. Da kom de fram til ham og sa: «Vi vil bygge kveer for feet vårt her, og byer for barna våre.
17. Selv skal vi være raske med å væpne oss til strid, og gå foran israelittene til vi har ført dem dit de skal. Men barna våre skal være igjen i de befestede byene, så de kan være trygge for dem som bor i landet.
18. Vi skal ikke vende hjem igjen før alle israelitter har fått eiendom, hver og en sin del.
19. For vi vil ikke ta land sammen med dem på andre siden av Jordan og innover når vi får vår eiendom her på østsiden av Jordan.»
20. Moses svarte: «Hvis dere gjør dette, hvis dere væpner dere til strid for Herren
21. og alle stridsklare menn blant dere drar over Jordan for Herren helt til han har drevet fiendene sine bort,
22. og ingen av dere vender tilbake før landet er blitt underlagt Herren, da skal dere være uten skyld både for Herren og for Israel, og dette landet skal være deres eiendom for Herrens ansikt.
23. Men gjør dere ikke dette, se, da synder dere mot Herren. Vit at synden skal finne dere igjen.