33. De og alle som tilhørte dem, fór levende ned til dødsriket. Jorden skjulte dem, og slik ble de utryddet fra forsamlingen.
34. Alle israelittene som sto omkring dem, flyktet da de hørte skriket deres. «Ellers kan jorden sluke oss også», sa de.
35. Så fór det ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som bar fram røkelse.
36. Da sa Herren til Moses:
37. Si til Elasar, sønn av Aron, presten, at han skal ta glopannene bort fra brannstedet, for de er hellige, og spre glørne langt bort.
38. Av glopannene til disse synderne som mistet livet, skal du lage tynne, hamrede plater til å kle alteret med. Fordi de førte dem fram for Herren, ble de hellige. Det skal være et tegn for israelittene.
39. Presten Elasar tok de bronsepannene mennene som omkom i ilden, hadde båret fram, og han hamret dem ut til en kledning for alteret.
40. Dette skulle minne israelittene om at ingen fremmed, ingen som ikke var av Arons ætt, skulle brenne røkelse for Herrens ansikt og være lik Korah og menigheten hans. Elasar gjorde som Herren hadde sagt ham gjennom Moses.
41. Dagen etter klaget hele Israels menighet til Moses og Aron. «Det er dere som har drept Herrens folk!» sa de.
42. Men når menigheten nå slo seg sammen mot Moses og Aron, vendte de seg begge mot telthelligdommen. Og se, skyen dekket teltet, og Herrens herlighet viste seg.
43. Da gikk Moses og Aron fram foran telthelligdommen.
44. Herren sa til Moses: