1. Folket begynte å klage bittert til Herren. Da Herren hørte det, ble vreden hans tent. Herrens ild flammet opp blant dem og herjet i utkanten av leiren.
2. Folket ropte til Moses, og Moses ba til Herren. Da sluknet ilden.
3. De kalte dette stedet Tabera, fordi Herrens ild hadde flammet opp blant dem der.
4. Rakkerpakket som fulgte med dem, var umettelig. Da begynte israelittene også å jamre seg igjen. «Hvem kan gi oss kjøtt å spise?» sa de.
5. «Vi husker fisken vi fritt kunne spise i Egypt, og agurkene, vannmelonene og purren, løken og hvitløken.
6. Nå visner vi bort, for vi mangler alt. Øynene våre ser ikke annet enn manna.»
7. Mannaen lignet korianderfrø og så ut som bedolah-kvae.
8. Folket løp utover og sanket. De malte den på håndkvern eller støtte den i morter. Så kokte de den i gryte og laget kaker av den. Smaken var som smaken av kaker bakt med olje.
9. Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen med.
10. Moses hørte folket jamre seg, den ene familien etter den andre, hver fra inngangen til sitt eget telt. Da flammet Herrens vrede kraftig opp. Moses syntes det var ille.
11. Moses sa til Herren: Hvorfor gjør du din tjener så ondt? Hvorfor finner jeg ikke nåde for dine øyne? Du legger byrden av hele folket på meg!
12. Er det jeg som har unnfanget hele dette folket? Er det jeg som har født det, siden du sier: Bær det ved brystet, slik en amme bærer et spedbarn, helt fram til landet du med ed har lovet fedrene deres!
13. Hvor skal jeg få kjøtt fra til hele dette folket når de jamrer seg og sier til meg: «Gi oss kjøtt å spise!»
14. Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene. Det er for tungt for meg.