26. Da Joab kom ut igjen fra David, sendte han budbærere etter Abner og fikk ham til å snu ved Sira-brønnen. Men det visste ikke David.
27. Da Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side i byporten for å snakke uforstyrret med ham. Der stakk han Abner i magen og drepte ham for å hevne sin bror Asael.
28. Siden fikk David høre om dette. Han sa: «Jeg og mitt kongedømme er for alltid uten skyld for Herren i drapet på Abner, sønn av Ner.
29. Måtte hans blod strømme over Joabs hode og hele hans fars hus. Måtte det i Joabs slekt alltid være noen som lider av utflod eller hudsykdom, menn som sitter og spinner, som faller for sverd eller mangler mat.»
30. Joab og hans bror Abisjai drepte Abner fordi han hadde slått i hjel deres bror Asael i slaget ved Gibeon.
31. Så sa David til Joab og alle som var hos ham: «Flerr klærne, ta på dere sekkestrie og hold sørgehøytid over Abner!» Kong David gikk selv bak båren.
32. De gravla Abner i Hebron. Kongen gråt høyt ved graven hans, og hele folket gråt med.
33. Kongen stemte i en likklage over Abner:Måtte Abner dø slik en dåre dør?
34. Dine hender var ikke bundet,dine føtter ikke lagt i lenker.Du falt som en faller for ugjerningsmenn.Da gråt folket enda en gang.
35. Siden kom de alle for å få David til å spise mens det ennå var dag. Men han sverget: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg smaker brød eller noe annet før solen er gått ned!»
36. Alle merket seg dette og syntes godt om det. Alt det kongen gjorde, likte de godt.
37. Den dagen skjønte alle, ja, hele Israel, at det ikke var kongen som sto bak drapet på Abner, sønn av Ner.
38. Kongen sa til mennene sine: «Dere skjønner vel at i dag er det falt en høvding og stormann i Israel.
39. Ennå er jeg for svak, selv om jeg er salvet til konge. Og disse mennene, Seruja-sønnene, er for sterke for meg. Måtte Herren gjengjelde ugjerningsmannen for det onde han har gjort!»