6. Gutten som meldte fra, svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet. Der sto Saul og støttet seg på spydet sitt mens stridsvognene og rytterne trengte hardt inn på ham.
7. Han snudde seg og fikk øye på meg. Da ropte han på meg, og jeg svarte: Ja, her er jeg.
8. Han spurte så: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er amalekitt.
9. Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live.
10. Så gikk jeg bort til ham og ga ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke hadde kunnet overleve om han hadde falt. Jeg tok kronen han hadde på hodet, og ringen han hadde rundt armen, og brakte dem hit til min herre.»
11. Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham.
12. Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus fordi de var falt for sverd.
13. Så spurte David unggutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.»
14. Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?»
15. David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel,
16. og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»