12. Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus fordi de var falt for sverd.
13. Så spurte David unggutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.»
14. Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?»
15. David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel,
16. og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»
17. David stemte i denne likklagen over Saul og hans sønn Jonatan,
18. og han bød at Juda-folket skulle lære den. Den kalles «Buen» og er skrevet ned i «Den rettskafnes bok»:
19. Din pryd, Israel,ligger nå drept på dine høyder.At krigere måtte falle!
20. Kunngjør ikke dette i Gat,gjør ikke dette kjent på Asjkalons gater!Da ville filisternes døtre glede segog de uomskårnes døtre juble.
21. Dere Gilboa-fjell,måtte det aldri falledugg eller regn på dere,måtte markene aldri bære førstegrøde!For der lå tilsølte krigerskjold,Sauls skjold var ikke smurt med olje.