2. Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
3. Dra opp til det landet som flyter av melk og honning! Men jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.»
4. Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok smykker på seg.
5. Men Herren sa til Moses: «Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg bare et øyeblikk drar opp sammen med deg, måtte jeg gjøre ende på deg. Legg nå smykkene bort, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre med deg!»
6. Fra da av, ved fjellet Horeb, la israelittene bort smykkene sine.
7. Moses pleide å ta teltet og slå det opp et godt stykke utenfor leiren. Han kalte det telthelligdommen. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk ut til dette teltet utenfor leiren.
8. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg og ble stående hver ved inngangen til sitt telt. De så etter Moses til han var kommet inn i teltet.
9. Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skysøylen seg og ble stående ved inngangen til teltet, og han snakket med Moses.
10. Når folket så skysøylen stå ved inngangen til teltet, reiste de seg alle sammen, bøyde seg og tilba, hver ved sin teltdør.
11. Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre. Siden vendte Moses tilbake til leiren. Men tjeneren hans, en ung gutt som het Josva, sønn av Nun, forlot aldri teltet.
12. Moses sa til Herren: «Se, du sier at jeg skal føre dette folket opp, men du lar meg ikke vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne.
13. Hvis det er slik at jeg har funnet nåde for dine øyne, så vis meg nå din vei, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Husk at dette er ditt folk!»