10. Se nå på ammonittene, moabitteneog folket fra fjellandet Se'ir.Du lot ikke israelittene trenge inn blant demda de kom fra Egypt;de bøyde av og utryddet dem ikke.
11. Men se hvordan de lønner oss!Nå kommer de for å drive oss bortfra din eiendom, den du ga oss i eie.
12. Vår Gud, du skal dømme dem.For vi står maktesløse overfor denne store styrkensom kommer mot oss.Vi vet ikke hva vi skal gjøre;men våre øyne er vendt mot deg.
13. Alle judeerne sto der for Herrens ansikt med sine familier, sine kvinner og barn.
14. Midt i forsamlingen kom Herrens ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, Mattanjas sønn, som var av Asafs slekt.
15. Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Vær ikke redde og mist ikke motet av denne store styrken; for dette er ikke deres kamp, men Guds.
16. Dra ned mot dem i morgen når de er på vei oppover Sis-bakken. Dere kommer til å møte dem ved enden av kløften ut mot Jeruel-ørkenen.
17. Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere skal bare stille dere opp og bli stående, så skal dere se hvordan Herren frelser dere, Juda og Jerusalem. Vær ikke redde og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren skal være med dere.»
18. Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Herren og tilba ham.
19. De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg for å lovsynge Herren, Israels Gud, med høy og kraftig stemme.
20. Tidlig neste morgen brøt de opp og dro ut til Tekoa-ørkenen. Med det samme de dro ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, judeere og dere som bor i Jerusalem! Vær tro mot Herren deres Gud, så skal dere stå støtt! Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!»
21. Etter å ha rådført seg med folket valgte han ut sangere som skulle lovprise Herren i hellig prakt. De dro ut i spissen for krigerne mens de sang: «Pris Herren, evig varer hans miskunn!»
22. Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren ammonittene, moabittene og folket fra Se'ir-fjellene, de som rykket fram mot judeerne, falle i bakhold. Slik ble de slått.
23. Da vendte ammonittene og moabittene seg mot folket fra Se'ir-fjellene for å slå dem med bann og utrydde dem. Da de hadde gjort ende på folket fra Se'ir, ga de seg til å utrydde hverandre.
24. Da judeerne kom fram til utsiktspunktet over ørkenen og så seg om etter hærstyrken, fikk de øye på de falne som lå døde på jorden. Ingen hadde sluppet unna.