1. En tid etter hendte det at moabittene og ammonittene og sammen med dem noen me'unitter gikk til krig mot Josjafat.
2. Det kom noen og sa til Josjafat: «Det kommer en stor styrke mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom. De står allerede i Haseson-Tamar» – det er En-Gedi.
3. Da ble Josjafat redd, og han vendte seg til Herren for å søke råd hos ham. Så ropte han ut en faste over hele Juda.
4. Judeerne samlet seg for å søke råd hos Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å be Herren om råd.
5. Josjafat sto fram midt i forsamlingen av folk fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, foran den nye forgården,
6. og sa: Herre, våre fedres Gud!Det er du som er Gud i himmelen,og som hersker over alle folkeslagenes kongeriker.I din hånd er makt og velde,og ingen kan stå seg mot deg.
7. Du, vår Gud,drev ut dem som bodde i dette landet,for ditt folk Israel,og du ga det til din venn Abrahams ætt til evig tid.
8. Der bosatte de seg,og der bygde de en helligdom for ditt navn og sa:
9. «Hvis noe ondt rammer oss,sverd, straff, pest eller sult,da vil vi stille oss foran dette huset,for ditt ansikt;for i dette huset bor ditt navn.Vi vil rope til deg i vår nød,og du vil høre og frelse.»
10. Se nå på ammonittene, moabitteneog folket fra fjellandet Se'ir.Du lot ikke israelittene trenge inn blant demda de kom fra Egypt;de bøyde av og utryddet dem ikke.
11. Men se hvordan de lønner oss!Nå kommer de for å drive oss bortfra din eiendom, den du ga oss i eie.
12. Vår Gud, du skal dømme dem.For vi står maktesløse overfor denne store styrkensom kommer mot oss.Vi vet ikke hva vi skal gjøre;men våre øyne er vendt mot deg.
13. Alle judeerne sto der for Herrens ansikt med sine familier, sine kvinner og barn.
14. Midt i forsamlingen kom Herrens ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, Mattanjas sønn, som var av Asafs slekt.
15. Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Vær ikke redde og mist ikke motet av denne store styrken; for dette er ikke deres kamp, men Guds.
16. Dra ned mot dem i morgen når de er på vei oppover Sis-bakken. Dere kommer til å møte dem ved enden av kløften ut mot Jeruel-ørkenen.
17. Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere skal bare stille dere opp og bli stående, så skal dere se hvordan Herren frelser dere, Juda og Jerusalem. Vær ikke redde og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren skal være med dere.»
18. Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Herren og tilba ham.